Kroniske sykdommer er dagens store folkehelseutfordring

For 100 år siden ga fattigdom og mangelfull hygiene fritt spillerom for fattigdomssykdommer som tuberkulose og spedalskhet i Europa. Epidemier herjet, og ulike infeksjonssykdommer tok tusenvis av liv. Nå dør de fleste av oss av kroniske, ikke-smittsomme sykdommer som hjerte- og karsykdommer eller kreft. Mange av oss får dessuten behandling for disse sykdommene i mange år før vi dør, eller vi har langvarige helseplager som følge av psykisk sykdom, muskel – og skjelettsykdommer, fedme, kols eller type 2 diabetes.

De ikke-smittsomme sykdommene står nå for 86 prosent av alle dødsfall og 77 prosent av sykdomsbyrden i Europa, viser beregninger fra Verdens helseorganisasjon.

- I et historisk perspektiv fremstår mange av de store folkesykdommene som epidemier – noen utløst av mikrober, andre av forandringer i levesett og levekår. De kroniske ikke-smittsomme sykdommene er dagens epidemier. Denne måten å se historien på kan hjelpe oss til å se hvilke utfordringer vi kommer til å møte, og til å se hvilke tiltak vi bør sette inn for å styre utviklingen i den retningen vi ønsker, sier direktør for Folkehelseinstituttet Geir Stene-Larsen.

Kroniske sykdommer kan delvis forebygges

Mange har en kronisk sykdom i dag. En årsak er at de fleste kroniske sykdommene øker med alderen. Etter hvert som det blir flere eldre, vil det bli stadig flere pasienter med kroniske lidelser. Det er en utvikling som bare vil fortsette fordi levealderen stadig øker, og fordi grensene for hvor alvorlig syke og hvor gamle mennesker vi velger å gi avansert medisinsk behandling, stadig tøyes.

En annen årsak er at de medisinske tilbudene er blitt så gode at vi overlever den akutte fasen, og at vi kan leve lenge med en kronisk sykdom. For 100 år siden døde for eksempel alle som fikk type 1 diabetes. Diabetes ble da beskrevet som en akutt sykdom. På grunn av insulin dør ikke diabetespasientene lenger. 

Dagens hjertepasienter dør ikke av akutt hjerteinfarkt slik vår foreldregenerasjon gjorde – men de må ofte leve resten av livet med en kronisk hjertelidelse. Dagens nyrepasienter overlever den akutte nyresvikten, men må leve lenge med dialyse, eller immundempende behandling etter nyretransplantasjon. Slik er det med mange sykdommer.

- Dette er et uttrykk for medisinens suksess, men også for dens utilstrekkelighet. Dette er et dilemma vi må leve med; For å redde flere liv og forlenge levealderen må vi godta at det blir flere kronisk syke, sier Stene-Larsen.

I et folkehelseperspektiv framstår imidlertid de kroniske sykdommene som bekymringsfull ”epidemi”. En epidemi som rammer stadig større deler av befolkningen, og som på lengre sikt ikke kan løses med behandlende tiltak alene.  – Det er derfor avgjørende at vi i framtida klarer å forebygge flere av de tilfellene som nå havner i behandlingsapparatet - eller at vi klarer å utsette dem til et senere tidspunkt i livet, sier Geir Stene-Larsen.

De ikke-smittsomme sykdommene har til dels sammenheng med underliggende risikofaktorer som bruk av tobakk, alkohol, for lite fysisk aktivitet, solingsvaner og kosthold, og kan derfor for en stor del forebygges. Verdens helseorganisasjon tror også at nye vaksiner kan forebygge framtidige krefttilfeller; først og fremst vaksine mot hepatitt- B for å forebygge leverkreft og vaksine mot HPV for å forebygge livmorhalskreft.

Sosioøkonomiske forskjeller i helse

Selv om flere må leve med kroniske sykdommer, viser de fleste helsemål at den norske befolkningen aldri har vært så friske som nå.

De siste 20 årene har alle grupper i landet fått bedre helse, men bedringen har vært større for personer med lang utdanning og høy inntekt enn for personer med kort utdanning og lav inntekt. Det er særlig de som har lavest sosial status som er blitt hengende etter, men forskjellene er til stede gjennom hele det sosioøkonomiske hierarkiet. Helseforskjellene gjelder barn, unge, voksne og eldre, og forskjellene gjelder både somatisk og psykisk syke.

De sosiale helseforskjellene viser seg blant annet i statistisk levealder. Personer som har utdanning ut over grunnskole, eller som har høy inntekt eller et høystatusyrke, har lengre forventet levetid enn det personer med lavere utdanning og inntekt har. I 2005 kunne en mann med universitetsutdanning forvente å leve mer enn sju år lenger enn en mann med grunnskole. For kvinner var forskjellen fem år.

Barn som har foreldre med høy inntekt og høy utdanning, er ofte mer fysisk aktive, har et sunnere og mer regelmessig kosthold og røyker mindre enn barn som har foreldre med lav inntekt og kortere utdanning.

Historien har vist at det er levekårene og det miljøet vi lever i som betyr mest for helsa.

- Man kan tenke seg at noen av helseforskjellene skyldes seleksjon, hvor de med best helse fra barndommen eller tilbøyelighet til å leve sunt og ta til seg helseråd, får bedre utdanning og økonomi. Vi vet ikke hvor mye slike forhold betyr, og det er vanskelig å måle. Mye tyder på at de samlede sosiale levekårene gjennom hele livet påvirker sannsynligheten for å utvikle kroniske sykdommer eller lidelser, sier Stene-Larsen.

Genenes betydning for befolkningens helse

Gener spiller en rolle – stor eller liten for alle sykdommer. Noen gener kan gjøre oss mer mottakelig for sykdommer, andre kan beskytte oss. Det er bare noen få sykdommer som er rent genetiske, det vil si at de oppstår uavhengig av hvilke miljøpåvirkninger personen utsettes for. Det gjelder for eksempel Huntingtons sykdom, en alvorlig nevrologisk sykdom som rammer alle dem som har det aktuelle genet, uansett hvordan disse lever livet sitt.

For de fleste sykdommer er arveligheten mellom 30 og 80 prosent. Det betyr at både gener og miljø er med på å bestemme om sykdommen skal oppstå eller ikke. For de fleste ikke-smittsomme sykdommer må det en miljøpåvirkning til for at sykdommen skal bryte ut. Dette er bakgrunnen for at myndighetene i folkehelsearbeidet til nå har valgt å rette oppmerksomheten mot miljøfaktorene. Siden genene ikke kan forandres, må man heller forsøke å påvirke de faktorene som avgjør om sykdomsgener kommer til uttrykk eller ikke.

Derfor har en forsøkt å fjerne skadelige stoffer og stimulere folk til å leve så sunt som mulig. 

- I framtida vil det bli svært viktig å utvikle behandling basert på genetisk kunnskap etter hvert som flere lever sunnere, fordi en stadig større høyere andel av sykdomstilfellene da vil skyldes genetiske forhold. Det er også viktig å ha kunnskap om den medisinske betydningen av genetiske forskjeller i ulike befolkningsgrupper etter hvert som samfunnet blir stadig mer multikulturelt, sier Geir Stene-Larsen.

Les artikkelen fra folkehelseinstituttet her